marielle k eliassen

Det kunne vært bedre - men også verre

  • 16.06.2017, 19:10


Psyken min, akkurat nå, kunne vært bedre - men igjen kunne det vært verre.


Jeg mener, hvem skulle trodd jeg sliter med depresjon i det hele tatt?? Når jeg er ute blandt folk, smiler jeg og ler, som om ingenting er galt. Og noen ganger mener jeg det jo også, når jeg smiler og ler. Jeg har det i perioder greit nok, levelig.

Men andre perioder igjen er jeg konstant sliten, sover gjerne til kl 12 og 14/15 selv om jeg legger meg til vanlig tid. Om jeg står tidlig opp, er jeg så sliten at jeg sovner og sover i 2-4 timer på dagen. Og jeg går sjeldent ut. Ligger bare i sengen, for jeg orker ikke noe annet.

Og humøret er 90% av tiden bare "meh.." Jeg orker liksom ingenting, føler ikke noe spesielt heller, humøret er bare helt flatt. Resterende 10% er jeg enten veeldig nedfor, eller så er det skiftende på nedfor og ok humør. 


Å si at glede @ happiness er et valg, blir et stikk i ryggen til oss som sliter med depresjoner og prøver å gjøre ting lettere og bedre for oss. For vi prøver jo alle å få det bedre. Hadde det vært lett å velge glede fremfor depresjon, tror jeg vi alle hadde valgt glede med en gang.

Jeg prøver virkelig hardt å skulle få et bedre liv, en bedre hverdag. Jeg må også da ta noen valg som for andre er uforståelig og noen kommer aldri til å skjønne eller forstå det. Noen klarer å jobbe selv om de sliter med angst og depresjon. Jeg klarer ikke det. Jeg tåler så ekstremt lite belastning på meg, så ekstremt lite press og stress. Det er det mange som ikke skjønner. I grunn litt trist, men de vil aldri kunne forstå det - fordi de er ikke meg. Og det er helt greit.

- Marielle Kristine

Et skritt av gangen

  • 06.06.2017, 18:52


Et skritt av gangen, en ting av gangen, en dag av gangen.

Det er hva livet mitt er blitt til nå, finne balanse. Det er nøkkelen. Balanse mellom aktivitet og sosialisering og avslapping. Prioritere.

Jeg liker livet mitt, sånn som det er nå. Misforstå meg rett, jeg skulle veldig gjerne klart å tenke 5-10år frem i tid, jobbe fulltid og fullført en utdannelse. Men sånn er ikke ting for meg lenger. Jeg kan ikke gjøre det lenger. Det gjør meg sykere. Det jeg derimot liker, er at jeg klarer å se de gode tingene og øyeblikkene i livet. Jeg klarer å ta èn dag av gangen. Selvfølgelig trenger jeg mål å jobbe mot fremover, og det skal jeg lage også - så det blir å komme i et eget innlegg.

Men visste du, at på 2år, så har jeg klart å målene jeg satte meg da jeg gikk til psykologen?
Mine mål var da;

- Blir mer stabil

- Flytte i egen leilighet med Ole

- Jobbe/gå på skole 40-50%

Jeg klarte dessverre ikke skole eller jobb, da det gjorde meg verre. Nå har jeg heldigvis søkt ufør, så om jeg bare får det godkjent, kan jeg sette meg nye mål utifra det. Det blir så bra. Da kan jeg få et bedre liv enn jeg har nå - dog det er mye bedre enn det var for 2-3år siden. Veien for å nå målene mine har vært lang, og så utrolig opp og ned. Absolutt ikke lett, og virkelig vært en kamp (og av og til om liv og død). Men det har hittil vært verdt det, absolutt. And I'll never stop fighting.

quote, disney, and pocahontas image

quote, disney, and memories image

Jeg håper du har en fin dag, eller at den blir fin om den ikke har vært det tidligere.

- Marielle Kristine

Depressiv episode - dårlig periode

  • 29.05.2017, 12:01


Jeg merker det på hele meg, når jeg er i en dårlig periode/depressiv episode.

Depresjons graden varierer veldig. Den kan gå fra lett depressiv episode hvor jeg er litt nedstemt osv, til alvorlig hvor jeg føler meg akutt suicidal, har angstanfall, får gråteanfall, har dårlig samvittighet for alt, vil isolere meg, liten matlys osv.

Nå svinger jeg fra moderat til alvorlig depressiv periode. Dvs at jeg sliter mye med dårlig samvittighet ovenfor veldig mange ting, overtenker alt, akutt suicidale tanker hvor jeg tenker på å dø osv, kroppen er tungt, alt jeg gjør går tregt og jeg er mye sliten og isolerer meg veldig.

Skulle egentlig på tannklinikken på haukeland kl 09, men jeg klarte/orket ikke gå ut. Så jeg ringte inn i 07 tiden og sa jeg var dårlig. Fikk time igjen på onsdag litt senere på formiddagen, som er greit for meg. Håper bare jeg klarer det, da. I tillegg føler jeg denne bloggen blir litt depressiv nå, siden jeg skriver så mye om dette - men det er jo bare min hverdag. Dette er min hverdag.

Jeg virkelig hater å være i sånne perioder, alt blir mye tyngre og vanskeligere da. "Tenk positivt og slutt å klag" tenker sikkert du - men tro meg, jeg prøver hvert minutt av dagen til å tenke positivt, snu tankegangen, høre på feel good spillelisten min, skrive dagbok, fotografere og en masse annet. Og ja, til en viss grad hjelper det meg - det hjelper meg til å holde ut i øyeblikket. Mindfullness hjelper også på. Det faktum å rose seg selv når man har gjort noe bra, hjelper også på.

Men jeg trenger denne bloggen for å få ut tanker og følelser. Selv om det til tider kan bli for mye av det her inne, så trenger jeg det. Jeg deler jo absolutt ikke alt her inne, langt ifra. Men jeg vil være så åpen og ærlig om mitt liv som psykisk syk. Hvordan hverdagen for meg, virkelig er - og spesielt nå som jeg har søkt ufør, da mange sikkert tenker jeg blir å råtne vekk i sofaen/sengen. Men det er ikke sånn - i perioder kan det kanskje bli sånn, men jeg prøver å ha en variert hverdag, med avslapning, sosialisering, husarbeid, aktivitet..

NÅ skal jeg gå å gjøre en masse stuff som gjør meg glad - som å plukke blomster, scrapbook'ing, drikke kaffe og ta bilder. Men først skal jeg lage meg noe lunsj, mat må man ha for å fungere.

Jeg håper du har en like fin dag som det du er!

- Marielle Kristine

Jeg faller

  • 24.05.2017, 16:59


Jeg faller og faller og faller. Jeg vet ikke hvor langt ned, men jeg faller ned. Jeg faller ned igjen i depresjonen.

Jeg er sliten. Jeg sier det for ofte, jeg sier det hver dag. Hver. Eneste. Dag. Det blir til klaging, til slutt. Men det er ikke annet å si enn at jeg er sliten, jeg er trøtt. Det er sånn det er med depresjon. Det er hva depresjon gjør med deg. Du blir sliten, trøtt, utmattet, trist, tom, hul innvendig. Faens depresjon.

Jeg faller, igjen, nok en gang. Jeg gjør hva jeg kan for å unngå å falle for langt ned. Jeg gjør hva jeg kan for å være stabil. Jeg er aktiv, sosial, tar medisiner og går i behandling. Dessverre funker ikke behandling for meg, lenger. Jeg har lært en masse teknikker for å unngå å falle for dypt ned. Jeg bruker de så og si hver dag. Prøver å endre tankegangen, prøver å gjøre hverdagen så bra som mulig for meg. Tar dager med pause, hvor jeg bare er hjemme og hviler, ser på serie, hører på musikk, skrive dagbok, fotografere, kose med Pussi.


Veldig veldig gammelt bilde - tatt av bestevenninnen min i Oslo.

Depresjonen har alltid vært med meg, i større eller mindre grad. Du kan dessverre ikke alltid lenger se at jeg sliter med depresjon, sliter med en indre kamp, da jeg har blitt flinkere til å skjule den, dog jeg enda er åpen om den og min psykiske helse. Depresjonen forteller meg at jeg skal skjule den enda mer. Den forteller meg løgner, som jeg etter hvert begynner å tro på selv.

Du kan merke, høre, at jeg sliter med depresjon til en viss grad. Dessverre tenker nok folk flest at det bare er latskap og klaging. Kanskje er det begge deler? Jeg vet ikke.

This day is one of those days.

Jeg håper du har en god dag.

- Marielle Kristine

#depresjon #tanker #følelser #psykiskhelse #personlig #foto

Sosial angst

  • 12.05.2017, 15:47


Sosial angst - hvordan er det egentlig å ha det? Hva vil det egentlig si å ha det?

Jeg tenkte nå å prøve å skrive litt om hvordan det er å ha sosial angst.

Sosial angst er å være livredd for å være i store folkemengder, møte nye mennesker, gå på møter hvor det er mange folk og det kan også være å være livredd for å gå utenfor ytterdøren din. Jeg kan jo bare skrive for meg selv her, så ha det i bakhode.

Jeg fikk sosial angst etter å ha blitt mobbet så og si hver eneste dag i flere år. Angsten kom sommeren 09, altså sommeren jeg skulle begynne i 9.klasse. Å gå utenfor døren fikk meg til å gråte, beina mine skalv og jeg klarte såvidt å stå oppreist. Magen vrengte seg, hodet og hjertet hamret i takt. Det jeg husker best er at jeg gråt og beina skalv. Jeg sto i gangen og søsteren min og bestevenninnen min tvang meg ut. Det var helt jævlig - men også helt jævlig nødvendig.

Jeg var livredd for å møte på mobberne. Men jeg måtte presse meg og utfordre meg. Det tok tid og var vanskelig, og helt ærlig husker jeg ikke mye mer enn det fra den tiden. Jeg byttet skole til 9.klasse - fikk andre venner og helt nytt og bedre miljø. Det var jo erting, men mer vennlig erting og absolutt ikke som mobbingen jeg opplevde der. Men jeg gikk bare så langt. Tok bussen til og fra skolen. Hele 9. og 10.klasse turte jeg ikke å være så mye med på jentekvelder, café, spise ute, kino.. Det bedret seg noe i 10.klasse. 1. og 2.vg ble ting bedre - da måtte jeg ta buss til og fra byen hver eneste dag.

anxiety, social, and anxious image

anxiety, social, and anxious image

Sosial angst er jævlig, og veldig ødeleggende for en. En må jobbe beinhardt med seg selv og angsten. Utfordre seg selv helst hver eneste dag, gjerne opptil flere ganger også.
Selv den dag idag styrer angsten meg til en viss grad. Den er noen ganger sterkere enn andre ganger. F.eks unngår jeg å ta bussene som er mest full fra byen, f.eks i 15-16 tiden. Jeg har også safe places i bussen jeg tar, og det er de plassene som er nærmest utgangene og med lettest tilgjengelig stopp knapp. På kino f.eks så bør jeg være der i god tid før filmen begynner, gjerne 30-45 minutter før filmen begynner og helst skal jeg inn før alle andre - samme når jeg tar fly også, faktisk. Hvis jeg ikke er den første eller er tidlig før filmen, reagerer jeg med at jeg blir veldig stresset, frustrert og irritert - og i verste tilfellene kan jeg begynne å gråte. Jeg får hjertebank og skjelver. Til og med i familiebesøk (helst samboeren min sin familie da) kan jeg oppleve angsten og få små anfall, og da er det best at jeg bare går hjem, før det blir et stort anfall. Ofte har jeg rett og slett måttet bli kjørt hjem fra dåp og bursdagsfeiringer. Jeg blir også utrolig fort sliten i sosiale settinger.

Hadde du sett meg ute nå, eller møtt meg og vi hadde begynt å snakke sammen, hadde du ikke trodd at jeg hadde sosial angst. Fordi jeg er veldig åpen og ærlig av meg. Det er lett å snakke med meg, og jeg kan snakke åpent om egentlig alt.

disorder, post, and text image

disorder, quote, and text image

Folk må forstå at selv om en ser frisk og fin ut på utsiden, så kan en være veldig syk på innsiden. Når jeg har angst, så kan du ofte ikke se det på meg - jeg ser helt normal ut, men jeg har likevel angst, sosial angst og depresjon. I'm not faking sick, I'm faking normal.

Jeg vet ikke om innlegget ga så mye mening - men jeg håper veldig noen av dere fikk noe ut av det. En ny forståelse, et nytt syn eller noe, og at dere tar dette videre. Selv om noen ser frisk ut - er det ikke sikkert de er det, og hvis de åpner seg opp til deg om det - ikke børst det vekk og bagatelliser det. Du vet ikke hvor vanskelig det var for den personen å fortelle deg det.

Om du sliter med noe som helst - jeg heier på deg, aldri gi opp! Jeg er stolt over deg, og noen der ute er glad i deg. <3

- Marielle Kristine

Da er det i gang

  • 12.05.2017, 09:39


Hei og gooood fredag!

Det er en god fredag, sant? Jeg håper hvertfall det er det for deg, for det er for meg!

Marielle Kristine Eliassen sitt bilde.

Jeg har endelig fått sendt inn søknad om uføretrygd! Og selv hvor mye jeg egentlig skammer meg over dette, at jeg faktisk må bli uføretrygdet, så deler jeg dette med dere. Til dels fordi det skal ikke være noe tabu å bli ufør pgr av psykisk sykdom, men også fordi det ikke er noen skam å ikke klare å jobbe.

Når sant skal sies; jeg har ikke blitt ufør enda, og jeg vet ikke om søknaden blir godkjent eller avvist, det gjenstår enda å se. Behandlingstiden kommer til å ta alt fra 6-9mnd. Det er lenge å vente, but I'll just have to.

Og til dere som lurer på om det er rett for meg å bli ufør - JA, det er det. Jeg blir ikke ufør fordi det er gøy eller for å slippe å jobbe. Jeg blir/søker om ufør, rett og slett fordi jeg ikke klarer å være i jobb. Jeg tåler veldig lite stress, forventninger og ansvar. Det går på psyken. I tillegg blir jeg fort utmattet, sliten. Da får jeg vondt i kroppen også. Så det å skulle jobbe noen timer bare noen dager i uken, vil ta mer eller mindre alt av min energi og gjøre meg dårligere fysisk og psykisk.

Jeg vil heller være som nå; stabil nok til å klare hverdagen som den er nå, med noen turer ut i uken hvor jeg er sosial med venner eller familie. I tillegg; klarer jeg nå å gjøre litt husarbeid og hjelpe til å lage middag. For før da jeg prøvde meg på skole eller var under utredning/arbeidsavklaring, var/ble jeg så dårlig om presset og forventningene om at jeg skulle bli frisk innen så og så lang tid, i tillegg til å måtte prøve ut ting og jeg gikk også i DBT behandling, som også er til hjelp for meg den dag idag.

Jeg skal ikke si noe om fremtiden min, at jeg fortsatt er ufør om 10-20år, for det vet jeg ikke - det vet ingen. Men som det er nå; er arbeidsevnen min varig nedsatt pgr av psyken. Jeg skammer meg, for en kan ikke se jeg er syk utenpå - men jeg burde ikke skamme meg, det er ingen skam - og det er nettopp derfor jeg velger å være åpen her og andre steder, om dette.

Nå skal jeg slappe litt av, før jeg gjør noe mer husarbeid - ha en fiin fredag! <3

- Marielle Kristine

The ugly side - the ugly truth

  • 09.05.2017, 23:39


Dere ser det ikke nå - men nå når jeg skriver dette, 23:08, sitter jeg i sengen og gråter.

Jeg gråter fordi skamfølelsen jeg har hatt i flere dager, uker og måneder, har tatt overhånd. Og dette skjer fordi jeg ikke fikk tatt antidepressiva idag. Fordi jeg ikke hadde mer, fordi jeg ikke orket å gå ut på apoteket for å kjøpe mer - og fordi jeg klarte å glemme det igår da jeg var i sentrum.

This is the ugly side - the ugly truth. Den siden de aller fleste aldri ser. Fordi ute blant folk, så smiler jeg, jeg ler. Ute blant folk er jeg sosial, jeg er åpen og ærlig. Jeg er åpen og ærlig om min psyke, at jeg skal søke ufør snart. Og det er derfor jeg skammer meg sånn. Fordi jeg blir ufør, eller mest sannsynlig kommer til å bli det - hvis søknaden blir godkjent.

Hvis du hadde sett meg ute, hadde du ikke tenkt tanken på at jeg sliter, eller kan slite. For jeg ser så utrolig glad og oppegående ut. Glad er jeg sjeldent - selv om jeg smiler og ler, føler jeg sjeldent på glede, sånn ekte glede.

quote, mind, and grunge image

The ugly side - the ugly truth. 90% av tiden er alt bare meehh, helt ok - ikke så mye følelser og ganske flat, og dette er det antidepressiva som gjør. De resterende 10% er veldig varierende. Hverdagen min er uforutsigbar, psyken min er uforutsigbar. Jeg isolerer meg mye i perioder, orker ingenting, gjør nesten ingenting og 90% av dagene ligger jeg i sengen eller på sofaen og nesten ikke orker å gjøre enkle ting som å gå på do, gjøre små oppgaver i huset.. Andre perioder kan jeg være sosial opptil flere ganger i uken, gjerne trene også og gjøre noe husarbeid. Men jeg blir utmattet, utslitt. Kroppen gjør vondt.

Nå skal ikke denne bloggen bli en typisk rosa blogg ELLER en deprimerende blogg. Det skal ikke bare handle om psykisk helse (selv om det bli å gjøre det pgr av min hverdag, mine tanker og følelser) eller mote.

THIS is the ugly side of my life - the side you never see.

- Marielle Kristine

06.05.2017

  • 06.05.2017, 19:12


Det er en sånn dag idag.

En sånn dag hvor jeg er psykisk og fysisk sliten. En sånn dag hvor hodet mitt gjør så vondt at jeg knapt klarer å tenke skikkelig, en sånn dag hvor jeg vil ligge på sofaen eller helst gjemt i sengen, med en serie eller film på mac'en - eller bare sove. For jeg er trøtt, veldig trøtt - enda jeg ikke stod opp før kl 13 idag.

Image by h a n n a h ♡

Grunnen til mitt fravær på bloggen er mange - men sterkest er nok det faktum at det er fint vær og varmt her på vestlandet. Når det først er sol og digg temperatur ute, er det bare å nyte solen og suge all D-vitamin som man kan, for er det noe jeg har mangel på, så er det vitamin-D.

Ellers er det nok på grunn av min psyke - at jeg bare er for sliten til å blogge. Jeg tenker nå å forhåndsskrive noen innlegg til bloggen for noen dager fremover.

Før jeg nå avslutter lurer jeg på èn ting; er det noen som er interessert i å lese personlige innlegg på bloggen? Da tenker jeg litt på hvordan det er for meg i hverdagen med tilbakevendende depresjoner og angst? Tenkte å lage et innlegg som "1 dag med meg", og kanskje da skrive litt detaljert, tanker og selvfølgelig ha med klokkeslett. Kunne det vært noe dere er interessert i? Uansett, så tenker jeg å lage et sånt innlegg på mandag, siden jeg må opp tidlig og har noen ærender den dagen.

Ellers ønsker jeg deg en strålende fin lørdag videre!

- Marielle Kristine

Marielle Kristine Eliassen

Hei og velkommen til min blogg! Her blir jeg å blogge om min hverdag og alt som faller meg inn. Jeg sliter en del psykisk, bl.a har jeg tilbakendende depresjoner og generalisert angstlidelse, samt sosial angst.

Search

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits